– Vi har fått en del henvendelser fra særlig yngre folk som virker interesserte i å starte opp setring, sier daglig leder i Foreninga Norsk seterkultur, Katharina Sparstad, til MatvareWatch.

I starten av april kunngjorde foreningen tall på antall seterbrukere som fikk setertilskudd i fjor. Der kom det frem at det var 750 setre som mottok setertilskuddet i 2023, som er fem flere enn det var i 2022. Det er første gang på over 100 år at pilen peker oppover for norske aktive setre.

– Det er veldig positivt. Vi lurer på om det kan lokale holdninger og kultur som er med på å drive motivasjonen. Vi har jo sett at flere folk slutter med seterdrift når naboen slutter fordi de mangler miljøet rundt seg. Dette handler også om kulturell og sosial bærekraft, sier Sparstad.

Gir maksimalt utbytte av ressurser i Norge

For å motta setertilskuddet må man oppfylle Landbruksdirektoratets minimumskrav for melkeproduksjon på seteren, opplyser Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO).

– Produksjonsperioden må være minst fire uker per sesong, og melka som produseres må entes leveres til meieriet eller foredles på setra. Det må være en minimumsproduksjon tilsvarende 45 liter kumelk, 25 liter geitemelk eller 15 liter sauemelk per døgn, sier forsker ved NIBIO, Bolette Bele.

Hun vet ikke om de nye tallene betyr at vi nå vil se et stort skifte i seterdriften, men håper at den brå nedgangen i antall aktive setere har stoppet opp.

– Ut i fra denne svake oppgangen er det selvfølgelig vanskelig å spå om seterbruket nå er ved et veiskille. Men vi kan håpe på at den sterke nedgangen i antall aktive setre nå har bremset opp, og at flere nå ser muligheter i det å utnytte de store beiteressursene som finnes i utmarka. I beste fall kan vi håpe at utviklingen nå snur og at antall setre øker jevnt i de kommende årene, sier Bele.

Katharina Sparstad mener også at ressursene i utmarka burde utnyttes, og at seterdrift er den optimale måten å drive bærekraftig matproduksjon på, i et land som Norge.

– Vi tar vare på de beiteressursene vi har i fjellet. I forhold til beredskap og bærekraft er det lite smart å ikke bruke de ressursene vi har i eget land. Vi kan ikke sammenligne oss med land som Danmark og England som stort sett består av dyrkbar mark. I Norge har vi bare 3,5 prosent jordbruksareal. Til gjengjeld har vi enorme beiteressurser i utmarka. Vi må derfor må vi ta vare på kulturen og kunnskapen om seterdrift som høstingskultur, sier hun, og fortsetter:

– I tillegg kommer det både kjøtt og melk fra samme dyret, og det optimaliserer jo de ressursene vi har og gir mindre C02 utslipp pr kg produsert.

Ønsket på UNESCO-liste

Bolette Bele fra NIBIO mener at seterbriften blant annet bidrar med kvalitetsfull mat, åpne landskap, kulturmiljøer og biodiversitet. Dette er verdier hun mener burde verdsettes.

– Den immaterielle kulturarven og kunnskapen som er knyttet til seterbruket bør formidles i enda sterkere grad ut til storsamfunnet, slik at man oppnår en økt forståelse og betalingsvilje i forhold til de produktene og tjenestene som seterdrifta faktisk bidrar med. Dette kan bidra til at flere velger å opprettholde seterdrifta, eller tør å starte opp på nytt, sier Bele.

Hun får naturlig nok støtte av Sparstad, som også er tydelig på at seterdrift er en viktig del av den norske kulturarven. Sparstad tror det pågår en oppblomstring av den norske setra, og en av hovedgrunnene er at den norske stat har nominert seterene til en helt spesiell utmerkelse.

– Statene Sverige og Norge har nominert seterkulturen til UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Det er klart at når statene selv definerer dette som så viktig at de nominerer seterkulturen til UNESCO sin liste, da er dette et kraftig signal til oss alle. Dette angår ikke bare oss som driver setre, dette er viktig for felleskapet. Dette har vi også sett fra de mange støttebrevene vi har fått til nominasjonen, sier Sparstad.